Velg produktområde

Ved bedre planlegging, bedre samarbeid i matkjeden og bedre utveksling av informasjon om gode tiltak, kan vi sørge for at en større andel av maten blir spist av mennesker. Myndighetene har i bransjeavtalen forpliktet seg til at også offentlige virksomheter skal forebygge og redusere matsvinn, på lik linje som private bedrifter. Det er derfor viktig at offentlige virksomheter som drifter eget kjøkken har en plan for tiltak, kartlegging og rapportering av matsvinn og at de i konkurransegrunnlagene stiller krav om at leverandørene også skal ha signert tilslutningserklæring til bransjeavtalen (produktanskaffelser). I de tilfellene hvor det offentlige kjøper måltidstjenesten (catering, kantinetjenester, matservering), er det viktig at det stilles krav om kartlegging og rapportering av matsvinn og en plan for tiltak.

Kravene og kriteriene bygger opp under forpliktene ved å slutte seg til bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn. Det er viktig at oppdragsgiver og leverandør samarbeider om tiltak. For anskaffelse av mat- og drikkeprodukter vil det være nærliggende at oppdragsgiver også gjennomfører kartlegging og tiltak for å forebygge og redusere matsvinn, som også er i egen interesse.

Bransjeavtalens mål er å redusere matsvinn med 50 % innen 2030. Dette er i tråd med Norges forpliktelse til å bidra til FNs bærekraftmål 12 delmål 12.3 om at matsvinnet globalt skal halveres innen 2030. Bransjeavtalen har i tillegg delmål om å redusere Norges matsvinn med 15 % innen 2020 og med 30 % innen 2025. 

Å stille miljøkrav til emballasje vil være en avveining mellom emballasjens eget fotavtrykk og fotavtrykket til produktet som emballasjen skal beskytte. Særlig plastemballasje utgjør et vesentlig miljøproblem dersom den havner på avveie. Emballasje er viktig for å beskytte matproduktene og ivareta kvalitet og har særlig en funksjon for å ivareta mattrygghet og forebygge matsvinn.

Emballasjemarkedet er i stadig utvikling og hvilke typer materialer som kan gjenvinnes øker i omfang. Det er derfor ikke alltid like hensiktsmessig å stille spesifikke krav til emballasjens materialer eller bestanddeler, men heller at man krever at emballasjen skal «være egnet for ombruk og kunne materialgjenvinnes». Det er ulike regler som gjelder for hvilke materialer som kan brukes i emballasje avhengig av om emballasjen er i direkte kontakt med mat og for serviceemballasje som for eksempel fruktkurver og pakkekasser.

Det er tre tommelfingerregler er viktig å ta hensyn til for å fremme lavere miljøbelastning fra emballasje

1. Emballasjen skal være utformet slik at den tilstrekkelig ivaretar sin funksjon.
   • For mat og drikkeprodukter betyr dette at emballasjen skal ivareta mattrygghet og forebygge svinn. I noen tilfeller kan dette redusere potensialet for gjenvinning.
2. Emballasjen skal kunne ombrukes og/eller være materialgjenvinnbar.
   • Dette betyr at materialet emballasjen består av skal kunne brukes om igjen og/eller gjenvinnes og ikke forringe materialgjenvinning. For eksempel bør eventuelle etiketter være trykt på, eller være av samme (type) materiale som emballasjen, slik at emballasjen kan gjenvinnes uten å måtte håndtere emballasje og etikett separat.
   • Hvis det ikke finnes alternativer for materialgjenvinnbar emballasje, for eksempel for enkelte materialer eller for plast som brukes til sous vide, bør det dokumenteres at teknologien ikke finnes i dag.
3. Emballasjen skal, så langt det er mulig, bestå av materialgjenvunnet råmateriale.
   • Materialgjenvunnet råmateriale er materiale som allerede har vært brukt i en annen sammenheng og er gjenvunnet slik at det kan brukes i et nytt produkt. Det vises for øvrig til matkontaktforskriften.

Mer informasjon om emballasjeavfall og returordninger finner du på Miljødirektoratet sine nettsider. Mer om utvikling av emballasje finnes i rapporten om Emballasjeutviklingen i Norge 2016 (opnast i ny fane), publisert av Østfoldforskning.

Her finner du krav og kriterier som vil hjelpe deg å anskaffe produkter som ikke bidrar til at avskoging og skogdegradering av tropisk skog skjer på måter som ikke anses bærekraftig. Avskoging fra tropisk skog utgjør 11 prosent av de årlige totale klimagassutslippene, ifølge den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). FN er tydelige på at hvis verden skal greie å begrense den globale oppvarmingen til to grader må vi bremse – og til slutt stanse – avskogingen. Norske myndigheter har derfor vedtatt et mål om å redusere  utslipp av klimagasser fra avskoging og skogdegradering i utviklingsland, i samsvar med bærekraftig utvikling. Du kan lese mer om Norges klimamål i St.meld. 41 (2016-2017): Klimastrategi for 2013 - norsk omstilling i europeisk samarbeid (åpnes i ny fane). 

I tillegg til konsekvensene som avskoging har for klima, truer ødeleggelser av regnskogen selve livsgrunnlaget for noen av verdens fattigste. Regnskogen er inntektskilde for over en milliard mennesker og hjem for mange av verdens utrydningstruede dyr. Konflikter med urfolk og dårlige arbeidsforhold forekommer også i forbindelse med avskoging.

Dyrking av soya og utvinning av palmeolje er en viktig årsak til avskoging av tropisk regnskog i Sør-Amerika (soya) og i Sørøst-Asia (palmeolje). Det er derfor relevant å stille krav til matprodukter som inneholder disse råvarene (direkte eller indirekte).  Kriteriene i denne kategorien inkluderer krav til soya og palmeolje i kraftfôr til egg, kjøtt- og meieriprodukter, og til palmeolje i matprodukter generelt. 

Disse kravene og kriteriene er relevant å bruke når det skal kjøpes inn egg, meieri- og kjøttprodukter som kommer fra dyr som har blitt fôret på kraftfôr, og produkter med palmeolje. Palmeolje finnes i for eksempel bakervarer, brød og rundstykker, frossenmat, sjokolade og is.

Mange kommuner og offentlige virksomheter har vedtatt overordnede mål om hva slags mat de ønsker å servere. For eksempel kan virksomhetene ha mål om at en viss andel av maten de kjøper skal være økologisk produsert, eller at de skal redusere klimafotavtrykket fra kommunens matinnkjøp. Tydelig merking av matvarenes egenskaper i bestillingsløsningen kan hjelpe de som gjør avrop på avtalen med å prioritere varer som er viktig for å oppnå slike målsetninger.

Overordnede virksomhetsmål med betydning for innkjøp bør innarbeides i virksomhetens anskaffelsesstrategi, og også reflekteres i de avtalene virksomheten inngår med leverandører av mat- og drikkeprodukter. Difi har utviklet krav og kriterier som kan brukes av virksomheter som har mål om at en andel av avtalesortimentet skal bestå av varer med egenskapene «økologisk», «vegetarisk» eller «sosialt ansvarlig produsert». Avhengig av hva som står i anskaffelsesdokumentene kan virksomhetene ha behov for at disse varene tydelig synliggjøres i avtalesortimentet. Det er også utviklet kontraktsvilkår om synliggjøring av klimafotavtrykket til produkter i sortimentet, og at leverandør skal opplyse om opprinnelsesland til de enkelte produktene. 

Det vises for øvrig til Helsedirektoratets kostholdsråd  (åpnes i ny fane) og Nasjonalt råd for ernærings rapport om et bærekraftig kosthold, hvor kostholdsrådene vurderes i et bærekraftsperspektiv (åpnes i ny fane) Det vises også til Landbruks- og matdepartementet nasjonale strategi for økologisk landbruk (åpnes i ny fane).

Mange kommuner og offentlige virksomheter har vedtatt overordnede mål om hva slags mat de ønsker å servere. For eksempel kan virksomhetene ha mål om at en viss andel av maten de kjøper skal være økologisk produsert, eller at de skal redusere klimafotavtrykket fra kommunens matinnkjøp. Tydelig merking av matvarenes egenskaper i bestillingsløsningen kan hjelpe de som gjør avrop på avtalen med å prioritere varer som er viktig for å oppnå slike målsetninger.

Overordnede virksomhetsmål med betydning for innkjøp bør innarbeides i virksomhetens anskaffelsesstrategi, og også reflekteres i de avtalene virksomheten inngår med leverandører av mat- og drikkeprodukter. Difi har utviklet krav og kriterier som kan brukes av virksomheter som har mål om at en andel av avtalesortimentet skal bestå av varer med egenskapene «økologisk», «vegetarisk» eller «sosialt ansvarlig produsert». Avhengig av hva som står i anskaffelsesdokumentene kan virksomhetene ha behov for at disse varene tydelig synliggjøres i avtalesortimentet. Det er også utviklet kontraktsvilkår om synliggjøring av klimafotavtrykket til produkter i sortimentet, og at leverandør skal opplyse om opprinnelsesland til de enkelte produktene. 

Det vises for øvrig til Helsedirektoratets kostholdsråd (åpnes i ny fane) og Nasjonalt råd for ernærings rapport om et bærekraftig kosthold, hvor kostholdsrådene vurderes i et bærekraftsperspektiv (åpnes i ny fane). Det vises også til Landbruks og matdepartementet nasjonale strategi for økologisk landbruk (åpnes i ny fane).